Ledere i VSF / HMS-faglig forum

1. Arbeidsgruppe 28.03.74 - 13.12.74 Gunnar Sæther
2. Hovedstyret 13.12.74 - 27.01.80 Gunnar Sæther
3. Interimstyret 27.01.80 - 24.10.80 Arne Bull
4. Hovedstyret 24.10.80 - 18.02.82 Bjørn Bovim
5. Hovedstyret 18.02.82 - 10.05.85 Amund Kjær
6. Hovedstyret 10.05.85 - 20.03.96 Trond Thorvaldsen
7. Hovedstyret 20.03.96 - 22.03.00 Arne Reiersrud
8. Hovedstyret 22.03.00 - 02.03.05 Torgrim Huseby
9. Hovedstyret 22.03.05 - Elisabeth Vatne-Lund

Æresmedlemmer

Trond Thorvaldsen

Historikk

Utdrag av Arne Bulls skrift i anledning 20 års jubileet i 1994

"Stratosmøtet"
Så er det gått 20 år siden det berømmelige møtet i restaurant "Stratos" i Oslo 28. mars 1974. Til dette møtet hadde Knut Erik Lie sendt en del verneledere et notat med overskrift "Et felles vernelederforum" med forslag om å stifte et slikt. Forumets formål skulle være å bistå verneledere i deres daglige arbeid og representere dem overfor offentlige myndigheter. Lie hadde erfaringer bl.a. fra sin tid som konsulent i Vern og Velferd som stilte seg positivt til praktisk å bistå et slikt forum.

Sandefjord 1974
Som vi alle vet, Verneledernes Samarbeidsforum ble besluttet dannet. En arbeidsgruppe under ledelse av Gunnar Sæther fikk i oppdrag å utarbeide forslag til vedtekter. Et første medlemsmøte ble berammet til Vern og Velferds vernelederkonferanse i oktober samme år i Sandefjord. Og det gikk som det skulle. VSF fikk sine vedtekter og sitt første formelle styre. Sæther ble formann.

Lang verneledertradisjon forut
Men om fødselen gikk bra og barnet med monogram VSF ble velskapt, hadde det vært langt svangerskap til en forening å være. Verneledersamlinger og følelse av samhørighet, ja, beint fram en solid yrkestilhørighet, hadde verneledere hatt i nær en generasjon forut, under Vern og Velferds medvirkning. Dette gjør at historien om vernelederne i Norge blir knyttet til Vern og Velferd gjennom lange tider.

Vern og Velferds medvirkning
Ved å bla tilbake i Vern og velferds historie leser en stadig om denne organisasjons arbeid for og med vernelederne, eller sikkerhetslederne som de også ble kalt mange steder. Slik sett kunne vi nesten like gjerne ha feiret som stiftelsesdag det første formelle møtet for lederne av sikkerhetsarbeidet i bedriftene, holdt i Oslo 3. til 4. november 1948.

Det første møtet for "Lederne av sikkerhetsarbeidet i bedriftene"
Møtet i 1948 ble til etter initiativ av ingeniør og vernesjef Lyder Knudsen ved Christiania Spigerverk. Hans banebrytende innsats for det organiserte vernearbeidet i Norge gjennom et langt liv er da også blitt hedret med kongens fortjenestemedalje i gull. Arrangøren av møtet var Vern og Velferd under sin daværende leder Arnfinn Olsen, far til Tor Arnevåg, som senere fortsatte som leder av Vern og Velferd og arrangør av de årvisse vernelederkongresser i lang tid etter.
I heftet som ble utgitt etter møtet i 1948, med alle foredrag og diskusjonsreferater, slår det en ved lesing at vernearbeidet i Norge fra første stund har hatt en usedvanlig bred og solid bakgrunn både politisk og faglig/kompetansemessig. Dette skyldes ikke minst alle dem som innså nødvendigheten også av motivasjon og holdninger som en meget viktig drivkraft om gode, sikre og sunne arbeidsplasser skal oppnås.

"Norsk forening for sosialt arbeid"
Egentlig må vi mye lengre tilbake i historien om det organiserte verne- og helsearbeidet i bedriftene. Den 10. juni 1910 ble "Norsk Forening for Sosialt Arbeid" stiftet, og den ble innmeldt i den nye internasjonale forening. Betydningen av også organisert helsearbeid i bedriftene førte snart til etablering av bedriftslegeordninger. Vern mot farlige maskiner og arbeidsmåter var selvsagt ikke nok. Dermed var grunnlaget lagt for den utvikling vi har hatt i landet for arbeidervern og arbeidsmiljø i videste forstand.

Vern og Velferd og vernelederne den første tiden
Vern og velferd var godt i gang da krigen kom. I tillegg til arbeidervern drev man med mye annet som nå er overtatt av andre organisasjoner: Luftvern, brannvern, sikkerhet i trafikk, i hjemmet, i friluftsliv, til innredning av tilfluktsrom - og illegalt arbeid. Her hadde enkelte verneledere sammen med Vern og Velferds personale oppgaver med trykksaker og distribusjon for hjemmefrontens sentralledelse, godt kamuflert i de ulike oppgaver som hørte inn under luftvern og annet arbeid i krigens dager. Okkupasjonsmaktene oppdaget det ikke.
Tiden straks etter krigen bød på store utfordringer. Gjenreisningen krevde stor arbeidsinnsats, og det hastet med å få arbeidet gjort samtidig som det var mangel på arbeidskraft og utstyr. Dette satte vernearbeidet på alvorlig prøve. Den som mente å ha meninger om riktig og galt under de forholdene, skulle kunne sitt fag, og utvise stort omdømme. Disse problemstillinger og erfaringer var da også en rød tråd på det første verneledermøtet i 1948 med nær 100 deltakere. Den permanente verneutstillingen ga også et viktig informasjonsbidrag.

Det organiserte vernearbeidet etter 1948
I denne etterkrigstid, og spesielt etter stormøtet i 1948, ble det fart i det organiserte vernearbeidet. Bak Vern og Velferd sto både arbeidsgiverforening og fagbevegelsen, med staten som interessert part. Denne samarbeidsviljen med alle parter preget også vernelederrollen, og har gjort det siden.
Behovet for tidsmessige kunnskaper om verneteknologiske forhold førte til at Vern og Velferd begynte utgivelse av en rekke verneskrifter, foreslo normalplaner for vernearbeidet, normalinstrukser for verneledere og verneombud og innførte system for skaderapportering. Mang en verneleder har her gjort en god innsats i utarbeidelsene. Praktiske erfaringer var det som tellet. Arbeidstilsynet etablerte sitt yrkeshygieniske laboratorium med dr. philos Karl Wülfert som leder. Fra hans rike kunnskap formelig flommet det med vernetiltak mot kjemikalieskader. Arbeidstilsynet utga forskrifter og retningslinjer i store mengder, og på boksiden kom verneleksika og juridiske vurderinger, for ikke å snakke om utenlandsk litteratur.
Alt dette førte til et stort behov for kunnskapsspredning og kurs. Kursene var og er møteplass for mange verneledere som derved ble godt kjent rent personlig. Å lære av hverandre var imidlertid også lenge utdannelsens vei i startfasen. Vernelederskolen og verneingeniørskolen kom etter hvert til som meget vesentlige utdanningstilbud.

Vernelederkongressene
Helt fra 1948 har vernelederne hatt sine årlige sammenkomster. Først i Vern og Velferds regi i mange år, senere i VSF's egen regi. Hvorfor det ble et slikt skille med hensyn til regien, kan det være delte meninger om. Det var mye som skjedde for omlag 20 år siden. Sikkert er det imidlertid at de vernelederkongressene som ble holdt av Vern og Velferd etter 1948 dannet et mønster og dekket et behov som vi ikke kunne vært foruten. Vi som i dag er litt eldre husker med glede de mange gode foredrag og utstillinger av verneutstyr vi fikk fra første stund. Typisk for verneledersamlingene var og er to forhold: En eller flere røde tråder omkring hovedemner, og et eller flere aktualitetsinnslag. Ofte er dette kommet til syne i slagord som preger innbydelsene. Her skal noen nevnes:

  • Trygghet og trivsel i arbeidslivet
  • Vernearbeid - en lønnsom investering
  • Vernearbeid - av hensyn til mennesket
  • Viten, vilje, styrke
  • Sikkerhet i sentrum i arbeidslivet
  • Arbeidsmiljøet i Fokus
  • For sikkerhet, sunnhet og trivsel

Arbeidervernlovens skjebne og 
Vern og Velferd i krise

Arbeidervernloven regulerte meget strengt forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Styringsretten til arbeidsgiver og lydighetsplikten til arbeidstaker med hensyn til arbeidets utførelse var juridisk bindende. Vernelederen var etter loven den gang arbeidsgivers stedfortreder i vernespørsmål rent formelt, men opptrådte forut for sin tid som partsuavhengig, slik god motivasjon og medmenneskelig erfaring tilsa. 
Produksjonsutvalgene, som opprinnelig var satt til å ta seg av vernespørsmål, ble i disse oppgaver avløst av partssammensatte verne- og miljøutvalg. Tendensen til å legge skylden på arbeidstakerne når uhell skjedde, ble avløst av en bredere oppfatning om hva som frembringer ulykker og dårlig arbeidsmiljø. 
En ny lov ble et krav og arbeidet med den begynte.
Det var på dette tidspunkt at Stratosmøtet ble holdt. Det var etter hvert blitt et sterkt behov for vernelederne å kunne representere seg selv utad og finne sin egen organisasjonsform. Vern og velferd hadde sine egne problemer på samme tid. Hvem skulle nå representere vernelederne i dette arbeidet, og hva med verneledernes årlige møter, oppgaver og fremtid overhode ?
Verneledernes Samarbeidsforum ble svaret i 1974. Det er det god grunn til å feire. det var et godt svar.

Arbeidsmiljølovens paragraf 30
Straks etter stiftelsesmøtet i Sandefjord fikk vi innsikt i utkastet til ny arbeidsmiljølov. Vi fremmet forslag om en ny situasjon for vernelederen, nemlig som partsuavhengig fagperson samt at verne- og helsepersonalet i bedriftene skulle sidestilles, direkte underlagt arbeidsgiver. VSF's medlemmer ble trukket inn i høringene gjennom spørreskjemaer, og VSF dannet fem arbeidsgrupper. Gjennom korrespondanse med medlemmer som ville være med i de respektive arbeidsgruppene ble ulike forhold vurdert og foreslått lovutrederne.
Mange av våre argumenter ble tatt til følge, bl.a. i paragraf 30.

Vi var også så heldige å bli tildelt et beløp av departementet for en studiereise med formål å se på samarbeid mellom bedriftshelsetjenestene og vernetjenesten/verneledere i andre land. Hensikten var å bidra til nye retningslinjer for verne- og helsepersonalet etter arbeidsmiljølovens nye paragraf 30. Til dette arbeidet ga mange VSF-medlemmer verdifulle vurderinger. Arbeidet resulterte da også i at VSF ble representert i "Ekspertgruppa for bedriftshelsetjenesten" under Direktoratet for arbeidstilsynet. Undervisningen ved verneleder- og verneingeniørskolene fikk fastere rammer ved at verne- og helsepersonalets oppgaver ble fastlagt i forskrift og veiledninger.

VSF organiserer seg - en prosess over tid
VSF fikk fra første stund stor oppslutning av medlemmer fra det ganske land, fra Lindesnes til Svalbard. Forsøket med å danne korresponderende faggrupper støtte på praktiske vanskeligheter. Å skrive brev og få dem distribuert fort nok var ikke like lett for alle. Behovet for å kunne møtes direkte og oftere oppstod. Hva gjør man da i et land med slike avstander ?
Jo vi dannet distriktsavdelinger. det medførte nye vedtekter, både for distriktsavdelingene og for VSF som hovedorganisasjon. Skulle man holde på årlige generalforsamlinger blant fremmøtte medlemmer, eller skulle vi lage en form for representantskap med styringsrett, begge deler eller noe annet ?
Her var diskusjonene mange, i god hensikt. Hva med antall representanter eller stemmer fra små og store distriktsavdelinger ? Og hvor skulle grensene gå mellom distriktene ? Hva var praktiske grenser rent reisemessig for møtevirksomhet ? Og hva med økonomien ?
Våre finanser fra egne årlige vernelederkongresser ble etter hvert gode nok til "subsidier". Hvorledes fordele dem slik at de inspirerte distriktenes virksomheter ? En del av oss gamlekara ble reisende "misjonærer" er tid for å hjelpe enkelte distrikter i gang med forslag til møteprogrammer og andre praktiske forhold.

VSF i dag og de mange tillitsvalgtes innsatser
Jo da. Vi kom i gang, og godt i gang, og er det fremdeles - bedre enn noen sinne. Men så har vi da hatt noen drivjern til ledere både i distriktene og sentralt i hovedstyret. Å nevne navn er alltid skummelt. Noen blir alltid uteglemt, eller også blir listen lett urimelig lang i forhold til teksten for øvrig. La meg derfor i denne teksten korte listen ned til et navn som representerer dem alle og VSF på en udiskutabel måte, vår nåværende og lenge trofaste leder Trond Thorvaldsen. Og nettopp nå, under hans ledelse, står VSF overfor nye store utfordringer, både innad og utad.
I dag har VSF 10 distriktsavdelinger og ledes sentralt av et hovedstyre valgt på årsmøtene holdt i samband med VSF's egne årskonferanser. Disse konferansene har holdt vedlike de store ambisjoner om høyt faglig utbytte, takket være dyktige arrangementskomiteer. De har gitt VSF pene overskudd til vår virksomhet og ikke minst har de inspirert medlemmene i sine gjerninger. Også gjennom vårt medlemsblad "Vernelederen" kommer nyttig viten frem, og kollegial samhørighet styrkes. 
En rekke distriktsavdelinger er dertil flinke til å arrangere dagskonferanser, gjerne sammen med f.eks. bedriftshelsepersonell, får til bedriftsbesøk og utgir lokale informasjonsskriv.

Forskriften om internkontroll og vernelederen
Skikkelig organisert og drevet internkontroll krever en kvalifisert koordinator i den enkelte bedrift. Arbeidsgiveren må ha en ved sin side i staben en som kan holde ansvarsoppfyllelsen under oppsikt og være kompetent, nærmest som tilsynsmyndighetene selv, til i detalj å forstå konsekvensene av de krav og vilkår offentlige lover og forskrifter medfører for egen bedrift. 
Denne oppgave kan føre mange verneledere ut av paragraf 30 og inn i en sentral stabsplass med tilhørende fagansvar og oppgaver. 
VSF inn i ny fremtid
I dette jubileumsår er derfor flere interne drøftinger i VSF på gang. Skal de utfordringer vi nå står overfor forsøkes løst av oss selv, eller skal vi gå til lovmakere og myndigheter og be om en ny vurdering av hele paragraf 30 og internkontrollforskriften i sammenheng ? 
Mange bedrifter har likevel et godt tak på situasjonen gjennom egne beslutninger om ny måte å organisere hele sitt nye helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på. I mange av dem er løsningen at vernelederen har fått en ny og utvidet plass i bedriftens ledelse med oppgaven å koordinere hele HMS-arbeidet.
Vår utdanning må i så fall tilpasses denne nye situasjonen. Også studiene ved universiteter og høgskoler bidrar nå med atskillige tilbud i fagemner som hører inn under aspektet. Men vi mangler en helhetlig utdanning i samsvar med krav som måtte settes til en godkjent utdanning på det samlede verne- og sikkerhetsmessige området.